Dag 211: Er røykere egoister?

Det kan godt hende - hvertfall noen. Men det finnes også ikke-røykere som er egoister. Det er jeg helt sikker på.

Grunnen til at jeg stiller dette spørsmålet, er en diskusjon jeg kom opp i tidligere i dag. Det var en interessant diskusjon, fordi den etterhvert handlet om mer enn røyking, for meg handlet den om etikk, om respekt. Hvem er jeg? Hvilken rett har jeg til å mene høyt om andre? Hvilken rett har jeg å dømme andre mennesker? Hvorfor er mine kriterier om hvordan man skal leve livet sitt bedre og mer riktig enn andres?

Dette ble svevende, så jeg skal bevege meg tilbake til utgangspunktet. Røyking er farlig, det vet alle. Ved å røyke, øker du med viten og vilje sjansen for sykdom og død, det vet alle. Voksne mennesker som røyker, gjør valg for eget liv og egen livsførsel, som får helsemessige konsekvenser. Konsekveneser vi kjenner godt til i vårt opplyste samfunn. Så langt var vi enige, jeg og min ikke-røykende diskusjonspartner. Men i det øyeblikket hun sier at mennesker som opprettholder en usunn livsstil (røyk, alkohol, mat osv) er egoistiske og ikke tenker på sine nærmeste, er vi uenige. Er det egoistisk ikke å slutte røyke om du er i ferd med utvikle røykrelaterte sykdommer? Er det egoistisk å ikke legge om kostholdet, dersom du er overvektig og er i risikosonen for, eller har utviklet hjerte- og karsykdommer? I mine ører blir dette en ovenfra-og-ned, overforenklet og moraliserende holdning, og jeg lar meg provosere. Jeg vil tro godt om mennesket. Hadde dette kun handlet om egoisme, så hadde ingen røkt, da hadde ingen spist junk, alle hadde trent og overvekt og livsstilssykdommer hadde vært ikke-eksisterende. Jeg tror ikke at noen med viten og vilje røyker, drikker eller spiser for å ramme sine nærmeste.

Med ett husker en noe jeg leste i Dagbladmagasinet i sommer. Overskrift og tema husker jeg ikke, men jeg festet meg med et sitat. Filosofen Einar Øverenget siterte en annen filosof som het Hannah Arendt. Som gammel dame svarte hun"Jeg lever ikke for helsen alene," da hun i et intervju ble spurt om hun ikke skulle slutte å røyke. Hun visste meget godt hva hun risikerte med sin livsstil, på tross av at dette var før 1975.

Filosof Hannah Arendt (1906-1975)

Når jeg tenker på familien min, mine barn og mine forhåpentligvis kommende barnebarn, er jeg sjeleglad for at jeg har klart å slutte å røyke. Selv om jeg ikke vet hva morgendagen bringer, vet jeg at jeg min røykeslutt har forbedret oddsene for å leve et langt liv sammen med de jeg er glade i. Sett fra deres perspektiv: Nå er det større sannsynlighet for at sønnene mine får ha en frisk og rask mamma leeenge. Dette gjør at jeg har det mye bedre med meg selv, for egoisttanken har plaget meg. Men det tok 19 år før jeg klarte å slutte, og jeg var aldri noen hardcore-røyker. Da jeg endelig klarte det, var det fordi jeg fant motivasjonen til det i meg selv, ikke på grunn av ytre trykk. Dårlig samvittighet gjorde bare trangen til en røyk enda større.

Jeg tygger enda litt på spørsmålet jeg stiller i overskriften, og tenker at begrepet egoisme er et feilspor, det blir for unyansert. Jeg tenker også at det kjennes helt feil å sette meg opp på min moralske, røykfrie hest, og peke på andre med min moralske, røykfrie pekefinger å kalle dem for egoister. Til de som finner dette helt uproblematisk, vil jeg sitere Jesus da han stoppet de som var i ferd med å steine en kvinne for ekteskapsbrudd.

"Den av dere som er helt uten skyld, kan kaste den første steinen på henne."

(Joh 8,7)